1.
«Ekphrasis» er opprinnelig et gresk retorisk begrep. Originalt betyr det å beskrive et kunstverk detaljert – å stille det fram for øynene på publikum. En skriftlig representasjon av en visuell representasjon.

2.

I senere tid har ekfrasesjangeren blitt bredere. Man kan beskrive litterært sine opplevelser av et kunstverk, en film, et musikkstykke eller noe annet. Man kan skrive til verket, som verket, om verket, om noe i verket – eller kanskje noe helt annet? I ekfrasen veves beskrivelse og tolkning sammen. 

3.

Essayet er kroppen, stedet, minnet, kunsten. Essayet er stemme, motstand, fragment, kritikk, dialog, refleksjon, ikke-hierarki, nyfikenhet, tenkning, undersøkelse, langsomhet, meditasjon, fri spåning, blanding av høyt og lavt. Essayet er ærlig. Essay er idiosynkratisk. Essayet återupplever vårt minne, essayet går tilbake og re-member. Essayet gir ny kunnskap. Nå vet jeg noe mer. Jeg tar med meg denne kunnskapen og undersøker minnet på nytt.

4.

I tårnet der Michel Montaigne bodde var biblioteket øverst. Under dette lå soverommet og nederst i tårnet var kapellet. Døden var nærværende for Montaigne. Han hadde 6 døtre, 5 døde. Han skrev av nødvendighet. Han skrev for å overleve, skal han ha sagt. Hans mål var å bli vis, ikke lærd. Han ville gjøre seg kjent i verden, men også med seg selv. Han bodde i et tårn, og han beveget seg mellom etasjene. Det var biblioteket med all kunnskapen. Det var soverommet der kroppen var nærværende. Til slutt var det kapellet, med verdiene. Hele veien minner og erfaringer. 

5.

Den kritiske inngangen kjennes viktig. Å søke motstand. Søke å utfordre. En ekfrase som utfordrer, stiller spørsmål, tviler, dveler, går inn i, er der, flykter ikke, hopper ikke bukk over, tar ikke lett på, men gjør et grundig arbeid. Tar på alvor altså. 

6.

Om vi sier at estetikk handler om sanselig erkjennelse, til forskjell fra rasjonell erkjennelse, så handler verkets estetiske verdi om hvordan verket virker på meg som betrakter eller leser. Jeg kan bli berørt, jeg kan bli provosert, føle avsky, bli angstfylt eller trist av et bilde, en skulptur, en tekst, et musikkstykke eller en film. 

7.

En ekfrase som utforsker, og kritisk forsøker å finne sin egen stemme, er et forsøk på å skape bro mellom det individuelle og det kunstneriske, å personliggjøre kunstverket og kanskje skape en dialektikk mellom verket og betrakteren, der noe nytt oppstår. 

8.

Jeg tenker på Maggie Nelsons Blått som et langt ekfratisk essay. Nelson undersøker og skriver til og om fargen blå. Teksten er sjangeroverskridende, den er en blanding av et essay som undersøker idehistorien og filosofien samtidig som hun skriver sin memoar. Det er undring og påstander om sorg, vennskap og kjærlighet – skrevet gjennom et blått prisme. 

9.

Kan man forresten si at en tekst er ekfratisk? Det høres ut som en følelse, å føle seg ekfratisk. Kanskje jeg tenker på emfatisk. Med ettertrykk. Eftertrycklig. Det er ikke lettvint, det er alvor. Det er skikkelig. En ekfrase er å ta på alvor. Å gjøre det grundig. Å ta et kunstverk på alvor. 

10.

Nærmer vi oss handlingen det er å betrakte et kunstverk, å beskrive det fenomenologisk, slik jeg sanser det? Kanskje vi nærmer oss begjæret. 

11.

Å gjøre en ekfrase, jeg tror det er hit vi skal. Gjøre, utføre eller fremføre en ekfrase. Begrepet ”Parfornir” eller performativitet – kan også bety å fullføre, å fullbyrde eller å gjøre ferdig. Det blir på en måte å gjøre verket igjen. Handlingen å gjøre en ekfrase åpner for nye innganger til kunstverket. Hvor tar dette verket meg? Hvilken plass tar verket meg til? 

12.

Da begynner vi å snakke. Da nærmer vi oss ändamålet, ämnet, begäret, nödvändigheten av ekfrasen. Jeg tillegger kunstverket ny mening gjennom at jeg bearbeider det. Å tolke blir innlevelse, å søke mening og betydning. Da nærmer vi oss – empati? 

Marit Johanne Pettersen (f.1970), Oslo, skribent, masterstudent i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Biskops Arnö författarskola: Att skriva essä och kritik.